Otto på tur blant vinranker

Jarle våknet denne morgenen som vanlig i halv åtte tiden. Måtte se hvordan det sto til med Ottasen. Og han var sterk og klar. Hoppet oppi sengen til Lise, og passet på at hun ikke forsov seg. Litt morgenkos, og deretter oppe alle 3. Hadde bestemt oss for å IKKE reise opp igjen til Zermatt. Det ble så altfor mye i går. Så vi skulle ta toget nedover i dalen igjen. Til byen Visp, som ligger i Rhône dalen. Her skulle vi vandre oppover til Europas høyeste vinranker. Fra ca 700 moh til 1200 moh. Otto begynner å bli en rutinert ”togpendler”, så det er veldig greit å reise med tog. Vi lusket oss nedover. Kom inn til byen, og bunkret opp litt ferskt brød til lunchen. Og litt ny vin. Satset på samme vinnermeny som dagen før.

Gjennom den eldre delen av byen Visp, på vei oppover mot vinrankene

Vi kjente med en gang at det var mye varmere i Visp enn ”hjemme” i Täsch. Og etter hvert som vi beveget oss ut fra byen, så var det påfallende hvor tørt det var. Det var nesten som I Hellas. Tørt brunsvidd gress rundt oss. Merkelig hvor skiftende terreng og klima kan være innen en avstand på et par-tre mil.

Etter å ha gått i ca en halv time, så kom vi oppover i vinrankene. Solen stekte i dag, og det var veldig varmt. Vi kunne se på Otto at det var ikke hans favorittvær i dag. Men det var mange vannposter langs vinrankene, så han fikk tilbud om vann. Og på tross av at ikke drakk så mye, så fulgte han greit etter oss. Humøret var tydelig ikke helt på topp allikevel.

Otto og Jarle blant vinrankene. Det begynner å bli veldig varmt

Da vi hadde kommet et stykke opp i mellom vinrankene, så passerte vi et lite fossefall som rant under oss, og Otto var tydelig på at han ville inn til dette. Vi nektet han dette, fordi vi kunne ikke bare ta oss til rette midt inni vinrankene. Så vi fortsatte oppover fjellsiden, og stien fulgte terrenget rundt en sving. Turstien var så vidt innom veien, før det bar ut på kanten. Og her var det smalt. Veldig smalt. Vi måtte holde oss i en vaier som var spent opp, og bøye oss under fjellnabben som stakk ut. Og i det Jarle skulle fotografere Lise, så var det som katastrofen rammet oss….. Otto som var løs, SKULLE ha vann. Og satte plutselig utfor skrenten. Vi prøvde å rope, men det virket som om han ikke greide å stoppe. Så han raste nedover. Og plutselig ble det stille. Jarle kjente det gikk kaldt nedover. Lise prøvde å berolige. Klart han kom opp igjen. Men hvordan skulle han komme opp der. Jarle så ingen løsninger. Og det var ingen lyder fra Otto heller. Det hele endte med at Jarle slengte ryggsekk og kamera fra seg, og la på sprang for å prøve å se han nedenfra. Inn i mellom vinrankene bar det, men ingen Otto å se. Det var såpass tett kratt at det var vanskelig å gå nærmere bekken også, og nå begynte Jarle å kjenne på angsten å reise hjem uten hund. Men plutselig hadde Lise fått øye på han, og han var kommet seg ned i vinranken han også. Og følelsen av å klemme han igjen var nokså ubeskrivelig.  I etterkant på veien videre er det en gåte hvordan han har klart å komme seg ned til den bekken uten å skamslå seg. For at han hadde vært i vannet, nei det var det ingen tvil om. Men det endte heldigvis godt. Men sant å si. Jarle måtte innrømme at han aldri før hadde kjent på den redselen over å miste hunden.

Bilde tatt rett før Otto raste nedover fjellsiden på utsiden. Rett bak Jarle som fotograferer

Det endte heldigvis godt

Jarle måtte etterhvert ned å hjelpe å få Otto opp trappen.

Flott natur, med store kontraster. Vinranker og snøflekker på  fjelltoppene

Det endte med at vi tok en god lunchpause på en flott utsiktsplattform. Etter å ha hjulpet Otto opp bratte trapper for å nå denne plattformen.

Etter en god pustepause i etterlengtet skygge, så kom vi etter hvert til St. Jodern Kellerei. Her fikk vi ordnet noen vann til Otto igjen, og gikk inn for å se litt på utvalget av viner. Og vi fikk smake litt, og fant en rød og en hvit som vi kjøpte med oss. Det var fantastisk gode viner. Så det ble tre flasker. Jarle skulle tross alt bære dette også. Etter vin til Jarle og Lise, og litt skygge til Otto bar det videre oppover.

Nå hadde vi passert 900 meter, og det ble litt frodigere, men enda så var det påfallende skrinn og tørr jord i forhold til det vi har opplevd tidligere. Når vi så kom opp til Oberstalden, så ble det etter hvert en avveiing om vi skulle forsette. Nå slet Otto med varmen, og vi gikk i solsiden. Det var ennå en stund til solen forsvant. Så Jarle sjekket busstider, og fant ut at neste buss gikk om 5 min. Så vi tok den ned igjen. Og deretter på toget opp til Täsch igjen. Det var en befrielse å komme bort fra den trykkende heten. Men da vi skulle av toget i Täsch, så holdt det på å gå galt igjen. For når Lise hadde fått opp døren, og kommet seg ut, så klappet den igjen, og toget begynte å gå. Otto fikk klemt hodet i døren, og Lise sto på utsiden og holdt båndet. Jarle røsket opp døren igjen, toget bråstoppet, og Jarle hoppet ut, og drog Otto ned drappen. Så klappet døren igjen, og toget startet på nytt. Det var litt nifst. Men Otto, han logret, og var glad for å komme i litt kjøligere luft. Fytt i grisen for en hund……

Etter å ha gitt Otto mat, så gikk vi tilbake til der vi spiste i går. Og smakte høysuppe for første gang. Og det blir et prosjekt å prøve når vi kommer hjem For maken til suppe skal du lete lenge etter. Og med dette, så vil vi definitivt anbefale restauranten Vieux Chatel i Täsch. Ser ut som en brun pub, som selger biffnadder med pommes frites og bernaise av pose. Men førsteinntrykket bedrar. Fantastisk mat. En verdig avslutning på ent flott opphold i Täsh.

Et siste godt måltid i Täsch

I morgen er det på hjul igjen. Og bare vinden vet hvor vi ender. Mest sannsynlig i kantonen Glarus. Men vi har ombestemt oss før

Have a nice time back home