En magisk dag i alpelandet

Opp og hopp. Otto landet i sengen klokken halv åtte om morgenen. Han var klar i alle fall. Så vi måtte bare komme oss opp. Bare ikke helt med en gang. Og Otto er lett og avlede. Bare å klø han litt bak øret, så maler han som en katt. Og han synes det var litt godt å få være i lag med mor og far i sengen.

Men vi kom oss etter hvert opp i sengen. Ruten var fastsatt. Vi skulle følge Gornergrat banen til topps. Dette er en jernbane som frakter en fra Zermatt sentrum, og opp til toppen Gornergrat, som er på snaue 3100 meter.

Men før dette, så var det å sette seg på toget mellom Täsch og Zermatt. Et shuttletog, som gikk hvert 20 min. Kostet oss raskt 250 kroner tur. Sveits er på ingen måte et billig land. Men opp ville vi, og det var prisen. Togturen tar ca 12 min. Så det var ikke store greiene.

Og vi kom opp til Zermatt. En perle av en by egentlig. Men ekstremt turistpreget. Kanskje enda mer enn Interlaken. Det var ingen biler, utenom noen små elbiler som ble brukt å frakte overlessede amerikanere og japanere. For det var disse som dominerte Zermatt. Det var mange andre nasjonaliteter også, men de gjorde ikke så mye av seg. Og hadde Otto blitt fotografert før, så tok dette helt kaken. Vi har aldri opplevd maken. Det ble faktisk litt mye. Vi hadde for så vidt regnet med litt oppmerksomhet med en Berner i Sveits. Og kanskje spesielt i området rundt Bern. Men dette tok helt av. Folk (les flest japanere og amerikanere) samlet seg periodevis i en stor halvsirkel når vi gikk oppover gaten. Vi lette etter det der forbaska toget, mens publikum fotograferte. Fytt i grisen. Og det var tydelig at alle som kjente rasen, kommenterte størrelsen og alderen.

Nei, dette bildet er ikke tatt av en japansk turist, men av Jarle i et av de totalt 5 minuttene vi fikk fred på formiddagen. Fasjonabelt hotell. Litt utenfor vårt budsjett. Men det var sikker ikke lov med hund engang.

Men vi fikk etter hvert skrapet sammen litt til å ha til lunch, og Lise fikk kjøpt seg nye solbriller, toget lokalisert og vi var på vei. Nå var det jo tross alt bare de rundt oss i toget som ”wow’et” og fotograferte.  Opp kom vi, og det var en merkelig følelse å komme ut i 3000 meter. For nå kjente du litt på det med den tynne luften. Det var kjølig, og du måtte liksom ta et dyp trekk eller to for og liksom finne gangen i pusten. Snedig følelse.

Slik ser jernbanen ut når den nærmer seg toppen

Ute på plassen, så satt det en St. Bernhard hund med en flott tønne under haken. Otto fanget jo med en gang interesse, og vi ble snakkende litt med eieren. Dette var en tispe, og hun var i løpetid, så han mente hun kunne være litt snurten. Hun var 2 år, og tydelig ikke fullvoksen. Eieren var fra England, så vi spøkte litt med at Otto var fra Norge. Men plutselig gikk det opp for oss hvorfor han var der med hunden. Han hadde et halvstort podium, og her stilte han opp et helt reisefølge med japanske turister, og satte hunden (fremdeles i løpetid, med hormonoverflod) fremfor. Tenk han utnyttet hunden på en slik måte. Det var da vi skjønte at her hadde ikke vi mer å snakke om.

Lise "the mountaneer"

Denne dagen skulle vi bare gå nedover. Vi skulle følge stiene ned mot Zermatt igjen. I begynnelsen, så var det veldig mye folk. Litt som Prekestolen. Men vi skjønte etter hvert at mange gikk bare mellom stasjonene, og tog toget ned igjen. Noen hadde med sykler, og syklet downhill løyper nedover. Det var første gang vi har sett. Så litt vilt ut. Og vi traff noen på vei oppover.

Etter en liten stund, så kom vi til 3 små vann. Her ville vi ha lunchen vår. Og det var herlig. Det var dette vi hadde kommet til. Lokale spekepølser, litt ost, og vin. Og så det største av alt. For alle som leser dette, som er fra Bryne, og har opplevd ”løsebrød” hos Eide’n. Jarle vet hvor han har fått oppskriften fra. Baguetten satte hjerne og smaksløker flere år tilbake. Det var rett og slett fantastisk. Beste lunch vi har hatt så vi kan huske. Otto fikk seg en liten dukkert, og fikk kjølt ned kroppen sin.

Dagens lunch :-)

Et bad i smeltevann i 2800 meters høyde er ikke å forakte sier Otto

Så bar det videre nedover, og det ble mindre og mindre folk rundt oss. Stillheten kom, og vi fikk virkelig tid til å sluke inntrykkene av den storslåtte naturen. Det var stilig å legge merke til endringene i landskapet på vei nedover, der det var veldig ”måneaktig” i 3000 meter, til at det kom mer gress og blomster når vi passerte 2700 meter. Og igjen så slo det oss hvor frodig og mangfoldig faunaen er i alpene. Det er blomster i alle farger og varianter.

Vi kom også videre ut mot kanten av fjellet, og kunne se der hvor is, flomvann og steinras hadde herjet i mange år. Og vi fikk flott utsyn opp mot Matterhorn. Et underlig fjell, som ikke er det høyeste i det området, men det står liksom helt alene.

To gode venner nyter naturen

Videre nedover, så kom vi inn i et dalføre med gresskledde fjellsider, og en del steiner. Merket plutselig på Otto at det var noe i luften. Han været et eller annet. Vi tenkte at slik det så ut, så må det jo være murmeldyr her også. Og ikke mange minutter etter, så ble vi oppmerksomme på et hode som stakk ut av hulen sin litt nedenfor stien. Det lå lenge og kikket, så her fikk jeg faktisk et bilde av det.

Et murmeldyr faktisk i midten av bildet. 

Nå været Jarle etter hvert også noe i luften. Lukten av øl. Og vi ble enige om at det skulle bli ølpause på restauranten på Riffelalp. 

Trur Otto og ville ha en pause på hotellet.

Og etter ca 30 minutter gange, så dukket den opp. 2 faktisk. Og vi kom oss ned. Nedturen var jo at den ene, som nok vi hadde følt oss hjemme på, den var stengt. Den andre, der gikk kelnerne med dress og slips, og flotte gullskilt. Og det satt masse snobber utenfor, og så ut som de var med i Evergoodreklame. Nei det var ikke noe for oss, med skitne turbukser, og stor lodden hund. Men vi hadde jo en liten vinflaske igjen. Og den kan vi love dere smakte like godt på en benk lenger nede i skogen.

Nede i lavlandet igjen. Bare ca 2000 meter

Kan skimte stien vi kom ned på midt i bildet. Jarle likte seg ikke så veeeeldig godt med høydeskrekken sin

Da vi kom tilbake til Zermatt, så var planen å finne is. Og vi fant is, og satte oss til rette Alle 3 md hver sin is. Ja Otto måtte jo også få en vaniljekule. Og vi hadde sittet på benken i ca 30 sekund, så var halvsirkelen der igjen. Og folk kom bort, spurte så fint om å fotografere, og Otto, nei han lot ikke stresset gå inn på seg i det hele tatt. Fy flate for en hund. Snakk om tålmodighet. Det var sånn at til slutt sa vi nei. At han var trøtt, og hadde gått mange timer. Og det aksepterte stort sett folk.

Etter is, og en øl på en litt fredelig bar på siden av hovedgaten, så bar det hjem Otto måtte legges, og vi tobeinte gikk på en liten kneipe rett overfor der vi bor for å spise. Og hvilket måltid. Vi hadde aspargessuppe, og tomatsuppe til forrett, og så fondue til hovedrett. En kokk på ca 20-25 år, og en serveringsdame vartet opp lokale, anleggsarbeidere og turfolk. Alle fikk varm middag. Der skal vi i morgen også. Det lover jeg

PS Dere lesere må finne dere i at det blir hvite felt. Aner ikke hva som skjer. Men slik blir det. Har noen tips om hva som skjer, send oss en meld.