Fottur i Berner Sennenland 4 juli

Vi startet dagen tidlig. Oppe i åttetiden. I dag skulle vi på fottur. Den første i Sveits. Det var ikke akkurat alper der vi var, men campingplassen lå på ca 700 meter, så det var ikke akkurat Jærlandskap heller. Vi gikk ut fra campingen litt på måfå. Hadde hatt litt synfaring dagen før, så vi hadde retningen, men egentlig ingen anelse om hva som ventet oss. Været var sånn tålig,hadde startet med tåken, men nå klarnet det litt, med litt skyer, og en del sol. Var nok litt bekymret hvordan Otto ville takle turen, men han la nå i vei med oss i friskt mot.

Vi gikk oppover på oversiden av campingen på merket sti/veg. Det er et veldig godt merket turvegnett i Sveits. Det hevdes at det er ca 60000 km med merket turveg i alle varianter. Vi fulgte nå gule skilt merket ”WANDERWEG”. Etter en liten stigning, gjennom en skog kom vi ut på noen flotte jorder. Inntrykkene var enorme.

Kjekk lite lysthus/hytte langs stien. Alt like forseggjort. Legg merke til veranda i 2 etg. Ingen over 3 år kunne stått oppreist der. Men like fullt hører den til i husstilen.

 Hele tiden lå det rovfugler å svevde over oss. Tviler på at det var Otto som var byttet, men det var et flott skue.

Stadig på jakt

Etter å ha kommet til nabostedet, fulgte vi litt asfaltveg, før vi gikk nedover igjen et lite stykke. Her kom vi etter hvert inn på slettelandet Dürrbach. Vi skjønte med en gang sammenhengen. Det var ingen tvil om at det var her Berner’en hørte hjemme. Måten gårdene var bygget og drevet på, gjorde at vi så sammenhengen med en gang. Gårdene var relativt små, med alle dyrene tett samlet rundt husene(som for øvrig ofte var kombinert med driftsbygninger). Det var oversiktelige marker, og terrengen innbød for en Berner til å ligge nær gården å ha den fulle oversikten. Det må nesten oppleves for å forstå. Livet rundt gårdene var rolig, men før veinett og teknologien var der vi er i dag, så var en råsterk Berner som kunne hjelpe til med arbeidet en uvurderlig hjelp for bonden/gården.

Berner Sennenland

Slettelandet i Dürrbach. Det var i dette området historien om den moderne Berner Sennenhunden startet

Vi startet deretter på en ny stigning oppover og oppover. Gjennom masse flott skog, og hele tiden på godt merkede stier.Det var skiltet i hvert kryss, med skilter for vandrerveier, og sykkelveier. En kunne forsøvidt velge hva en ville gå på. Det var også laget til egne rasteplasser. Her var det ved som en kunne benytte til å fyre opp et bål på en grueplass(med grillrist hvis en hadde med seg en god ”würst”), det var også rennende vann til å drikke. Om enn noe algebegrodd i trauene. Men vannet var kjempegodt det. Og ingen magesjau heller.

Flott rasteplass

Etter en liten kaffi/drikkepause på en rasteplass bar det videre, og nå gikk vi av grusvei, og inn på skikkelig skogssti. Merket på Otto at det er kjekkere å gå på skogsti enn grus. Det var veldig fuktig i luften, og soppsesongen var allerede godt i gang. Men vi tok ikke sjansen på å plukke…

Flott skog. Dette bildet er tatt i ca 1300 meters høyde. Kunne godt vært i Njåskogen.

Underveis på turen hadde vi studert litt skilt. Kart hadde vi ikke. Untatt et gratis turkart funnet via frikart.no. Det funka for så vidt, men det var lite turveier og hytter som var inntegnet. Men vi kom i alle fall til at vi ville opp til Gurnigel Berghaus. Navnet hørtes forlokkende ut. På veien opp ble tåken mer ob mer gjeldende. Og det som var omtalt som Gantrisch Panoramaweg, var for så vidt weg, men med lite panorama. Men det ødela på ingen måte turgleden til de tre glade vandrere.

Lite panorama over dette. Men skimter konturene av flott natur

It all makes perfect sense

Når vi så hadde gått jevnt og trutt oppover en stund, så ble terrenget en del brattere. Nå begynte vi å kjenne at vi var høyt oppe, selv om vi bare var ca 1400 meter. Men temperaturen sank betraktelig, og det var som bensin for den firbeinte. Nå var han i sitt ess. Han hadde tydelig kost seg på hele turen, men nå var temperaturen også bra for han. Og det var på ingen måte kaldt. Vi gikk i shorts og t-skjorte, og hadde det greit med det.

Plutselig var det slutt på skogen, og vi kom inn på noe som kunne virke som dyrket mark. På ca 1500 meters høyde! Og det var faktisk beitemark for dyr. Vi kom til et gjerde med port, og rett bortpå en topp lå et lite fjøs.

Grei plass å ha et lite fjøs. 1570 moh. Dette var før vi oppdaga soldatene  

Og ved dette fjøset, hadde en militæravdelig slått seg til med radiosendere og kjøretøy og diverse. Merkelig følelse da å være turist fra Norge å spankulere rett gjennom med kabler og antenner og våpen og soldater. Men de tok det med et smil. Men for oss, så ble det såpass at vi bare møna av turen, og fant retning nedover.Men Lise lurte seg til å ta et bilde etter vi hadde passert.

Aber plötzlich ein militär übung.

For Jarle sin del, så var det greit at turen gikk nedover igjen, for nå var skyene blitt til tordenskyer. Da liker han seg best på trygg grunn. Så vi fulgte en sykkelvei nedover, og kom til Gurnigel Bad, som besto av et par gårder, et skitrekk, et stengt hotell, og et flott ridesenter. Her hadde vi litt mat, før vi tok bussen hjem. Og det var ikke verst å ta den ene av de to bussene som gikk forbi der på en onsdag. Som et lite apropos, så er det å ta buss i Sveits gjennom hårnålssvinger et kapittel for seg selv. Lyden av hornet på bussen kan skremme(og gjorde nettopp det!) av de beste vandrere. Otto var på beina på et øyeblikk. Lise hylte, og Jarle slapp nok en vind i kaoset som oppsto. Men nå vet vi det til neste busstur.Neste tur blir i Alpene. Nærmere bestemt i Berner Oberland.