Den store finalen i Sveits

La oss begynne med planen. I dag skulle vi til Wengen. Og dagen i dag ble planlagt i går. Vi kjøpte togbilletter fra Grindenwald til Jungfraujoch, som ligger nesten på toppen av Jungfrau. Dette er en jernbanetur som tar deg fra ca 1300 meter, og opp til ca 3400 meter. Etter å ha vært på toppen, skulle vi ned til Kleine Scheidegg, og gå derfra til Wengen. Planen var å følge verdenscupløypa i utfor. Så skulle det bli lunch i Wengen, før vi gikk eller tok kabelbane over fjellet igjen til Grindelwald.

Vi var fulle av spenning når vi la i vei etter frokost. Været var så som så. Regnet litt, men så ut som det kunne lette litt. Og Yr.no mente at det skulle være byger i løpet av hele dagen. Men vi hadde med oss klær for 4 årstider, så mi mente vi kulle være godt skodde. Jarle har til og med gått til innkjøp av en skikkelig turstav. Så vi skulle være rustet for det meste. Vi satte oss på toget som skulle ta oss til Kleine Scheidegg, og deretter togbytte der til Jungfraujoche.

Litt så som så med været. Jernbanen vi skal opp,kan skimtes midt i bildet

Flott togtur oppover, ny St. Bernhard med tønne på Kleine Scheidegg klar for fotografering med turister. Nå forsvant den rett før Lise kom frem. Lise ble nok litt skuffet, for hun hadde lagt klar en tordentale om dyrs trivsel så hun ikke fikk fremført. Denne St. Bernarden så skitten, og gammel ut. Så det var ikke et vakkert syn heller. Men den hadde jo tønne. Og på toget oppover, så var jo allikevel Otto midtpunkt. Som vanlig holdt jeg på å si. Men ha er så vant med dette nå at han gå frivillig bort til enkelte turister, og ”ber om kos”. Glad vi har en hund å stole på.

Etter å ha kommet helt til topps, så var det bare å finne en vei ut av kaoset. Vi kom oss inn i en tunnel. Det vil si at nesten hele turen opp til Jungfraujoch går i tunnel, og stasjonen ligger også i tunnel. Så vi fant en litt rolig del, og fulgte denne. Vi har begge kjøpt klokker, så vi hadde ikke behov for å besøke souvenirbutikken.

Sveits i modell i en stor glasskule. Å altfor stor å riste på

De hadde fått med seg Berner Sennenhund også i glasskulen

Vi ville ut i snøen. Så vi kledde oss litt mer, og fant en vei ut. Men må jo benytte anledningen til å berømme opplegget her oppe. Det var lagt opp til at folk i alle aldre fikk komme i høyden, og ”smake” på fjelluften. Og så klart veldig dramatisk lagt opp, med høyttalere med både drønn, og dramatisk ”filmmusikk”. Igjen glad at Otto er litt verdensvant.

Men vi kom oss ut i snøen, og snakk om vinter. Snøstorm. Men ganske mildt. Og SELVFØLGELIG lå solbrillene igjen på hotellet. Og vi myste oss litt ut i snøen. 

"Familiebilde" i snøen

Der så det ut som det gikk en form for løype bortover. I tillegg var det lagt opp både akebakke med bilringer, og litt annet snømorro for de som ønsket det. Vi forhørte oss litt, og fikk forklart at hvis en fulgte den løypen, så kom en til Mönchjochshütte. Ca 45 min å gå. Jo det hørtes interessant ut. Og Otto var helt i fyr og flamme i snøen.  Så vi grep heldigvis den muligheten. Og fikk en fantastisk tur. Otto sin hale gikk i store sirkler hele veien. Tror neste han logret når ha la fra seg også der oppe.

To gode venner som koser seg

Vill og dramatisk natur

Lise nyter dagen og naturen

Snakk om forvandlig fra i går. Ingen tvil om at det er vinterhund. Og det gikk stort sett greit å komme seg inn. Men vi kjente begge, eller for så vidt alle 3 at vi var høyt oppe. Til og med Otto giret seg ned litt når vi nærmet oss 3600 meter. Men det var ikke vanskelig å se gleden hos han. Og når vi kom over skydekket, så ble det merkbart kaldere. Og uten å ha sett på termometer på hytten, så var det ingen tvil om at det var minusgrader. For i vindkulene, så var det ”rennedrev” med finkornet snø. Og det var klunk is rett på utsiden av hytte.

Mönchjochshütte

Stemingen var god i hytten

Etter en god ”forrett” på hytten, med ertesuppe og würst (knallgod), så gikk vi tilbake til Jungfraujoch, kom oss gjennom kaoset og inn på enda mer kaos på toget.

Noen var kledd etter dato. 

Men vi kom oss omsider ned, og la i vei til Wengen. Etter kun kort tid, så traff vi to som kom oppover fra Wengen. Og vi lurte litt på hvor lenge vil ville trenge. Og etter litt diskusjon, og kikking i tidstabeller over kabelbaner, så så vi at hvis vi gikk ned til Wengen nå, så ville vi bli ”strandet” der, og dømt til å ta buss og tog. Nesten via Interlaken. Og være hjemme sent på kvelden. Så historien om Wengen endte også i dag med avlysning. Men vi fikk noe som var enda bedre. Wengen kan vi besøke en annen gang. 

Så etter en god lunch på Kleine Scheidegg, så gikk vi hjem igjen.

Utsikt ned mot Grindenwald

Lett å bli amorøs på turveiene i Sveits

Flott tur, selv om motivasjonen hos både to og firbeinte medlemmer av Travelling Åmodts dalte på slutten. For da kom den forhatte asfalten.

I morgen startet hjemturen. Vi planlegger å ta det litt kuli hjemover, så vi starter litt forsiktig, med å kjøre til Frankrike(tror vi……)Så ser vi når neste blogginnlegg kommer.

Ha det bra fra Sveits

Turen til Wengen

Turen til Wengen ble desverre avlyst grunnet manglende påmelding. Et bilde sier mer enn tusen ord

Der schöne Jungfrau region

Ja, kan nok hende det er litt grammatikkfeil i overskriften, men det stemmer i alle fall. Denne regionen er nok der vi har funnet oss best til rette. Og etter en god natt søvn, i en kjempestor seng, med 2 puter, så var vi klar til å utforske andre deler av dette området.

Ja, ikke helt våkne selv om klokken har ringt

Vi hadde en knall frokost, og så bar det i vei med taubanen. Otto begynner å bli dreven i det å bli fraktet med ulike fremkomstmidler, så han hoppet inni gondolen med en gang.

Nå ligger vi i gondolen og følger med faktisk

Når vi kom til topps på banen, til First(hadde vært her en gang før ja, for observante lesere), så bar det utover dalen, i stedet for innover som sist. Vi gikk for det meste på grusvei, og det var en del turgåere. Tåken kom og gikk, men det var stort sett god sikt mens vi gikk. Fantastisk når en er så høyt at en ser tåken ligger som et lokk under en.

Høyere enn tåken

Etter ca en times vandring, så kom vi inn til en liten innsjø. På Jæren hadde vi nok kalt det ”ei lidå tjødden”. Men her er alt oppsamlet vann over 10 m² ”see”. Derfor var dette da Bachalpsee. For øvrig en idyllisk plass, med flere benker. Her traff da også Otto den første hannhunden her nede med ”loddå” i behold(som vi vet i hvert fall). Denne lille, tette blandingen var i tillegg noe frekk i oppsynet, så det tok ikke lenge før Otto knurret i dyp bass, for i neste tidel forsvare flokkens ære. Lise fikk fortalt Otto at det ikke var nødvendig på et språk Otto forsto med en gang, og det samme gjorde den andre, da dens lederdame også var like tydelig. Men mange rundt fikk seg en liten støkk. Det frisket sikkert opp stemningen, men vi fant ut at vi går litt lenger inn før vi slipper Otto løs i vannet. Otto har litt lang hukommelse på hannhunder og slikt. Og vi var vel ikke helt sikre på at Lise sine ordrer hadde blokkert den delen av hjerneaktiviteten hans. Men Otto fikk bade til slutt. Og ligge å vasse litt i friskt fjellvann, det skjerper formen sier Otto.

Otto og Lise ved Bachalpsee

Etter Bachalpsee, så skjedde det en liten skandinavisk forbrødring midt inni alpene. Vi ble stoppet av en eldre dame, som hadde så umiskjennelig aksent på engelsken, at Jarle tok sjansen på at hun var svensk. Og det stemte. Så når vi snakket der med henne, så kom det plutselig et norsk ektepar gående. Og plutselig var vi nesten halvveis til å danne et nordisk råd. Koselig det, det ble erfaringsutvekslinger og småprat, før våre veier skiltes. Vi begynte da en oppstiging mot det vi hadde sett for oss som lunchplass i dag, nemlig Faulhornhütte, som ligger på 2680 moh. Det gikk bratt oppover i perioder, og grusveien forsvant. Det gjorde også mesteparten av turistene, så nå var vi mer alene.

Plutselig på stien oppover, så satt det et murmeldyr midt i synet vårt. Otto var løs, og han så det også. Og så var jakten i gang. Hadde vel ikke trodd det var sånn pift igjen i Otto etter snaue to timer gange, men der tok vi feil. Det var i rakettfart(til han å være) etter murmeldyret, som pilte og plystret for å advare kompisene om det store monsteret som kom etter. Og plutselig var det fullt liv i bakken. Det var en del murmeldyr vi IKKE hadde sett, og det var skikkelig leven oppover lien. Etter litt, så kom Otto ned igjen. Han hadde selvfølgelig ingen muligheter til å nå de, vi var ikke akkurat bekymret for det. Men nå visste han plutselig hva han skulle se etter, så han var skikkelig ”online” resten av turen. Hadde seg et par turer til oppover noen fjellsider når han hørte plystringen. Og nesen var stort sett høyt hevet, med alle luktecellene på høygir.

Otto på murmeldyrjakt

Utsikt nedover mot Bachalpsee

Vi kom oss opp til Faulhornhütte, og nøt en god lunch. Lise hadde seg en pannekake til dessert, og etter øyne og smatting å dømme, så virket det som den falt i smak. Jeg fikk nå prøve et stykke, og måtte innrømme. Det var nok den beste pannekaken jeg hadde smakt. Men jeg koste meg med speilegg og rösti, og Weissbier. Det var knall det også.

Ikke akkurat mildt på snaue 2700moh. Omtrent så en norsk 17 mai?

Deretter bar det nedover igjen. Vi tok en liten omvei, hvor vi rett og slett måtte gå litt ”offpiste” for å komme inn på den merkede stien igjen. Men det var planlagt, slik at vi fikk litt mer tur. Og det var lettgått og greit terreng. Vi har gått til anskaffelse av turkart over Berner Oberland, så det var kjekt å ha.

Utsikt ned mot Interlaken, eller Brienzersee for å være nøyaktigere

Videre nedover dalen, så kom vi etter hvert inn blant flere setrer og blant kyr og sauer. En sau var veldig nysgjerrig, og kom helt bort til Otto for å lukte. Heldigvis gikk det greit, i det bonden sto 5 meter lenger borte. Så vi slapp heldigvis å kjøpe en sau.

Fra Bussalp og opp til Faulhorn. Det er toppen i midten i bildet

Straks etter var vi på Bussalp, og tok buss ned til Grindelwald. En busstur som for øvrig kostet 44 franc. Ganges med 6,5. For en halv time. Spørs om vi ikke går ned neste gang. Landeveisrøveri kalles det. Og kan med dette benytte anledningen til å anbefale alle som reiser til Sveits å kjøpe Swisspass, og skal en til Jungfrau-regionen, så kjøp et Jungfraupass. For uten det, er kollektivtransport rett og slett GRISEDYRT.

Ellers har vi endelig fått vasket litt klær på et lokalt selfservice vaskeri. Og vi tok i kveld sjansen på å ha laks til middag. Og det var slett ikke verst. De kunne faktisk tilberede laks, slik at den ble saftig og god. Nydelig middag. Nå er det godnatt. I morgen har vi lurt på fottur til Wengen. Blir nok det nærmeste vi kommer Lauberhornrennene. (World-Cup i alpint)

Frem og tilbake og like langt

Fram og tilbake og like langt. Men mye bedre.

Dette blir et innlegg med to dager slått sammen til 1. Hvorfor det? Jo, det har vært to merkelige dager. Og for å gjøre en lang historie kortere, så startet alt med at vi skulle forlate Täsch.  Vi hadde årets suppeopplevelse på tirsdags kvelden, med noe så originalt som høysuppe. Selvfølgelig på tidligere nevnte restaurant.  Dette høres jo helt snedig ut, men da vi spurte hun som serverte, så fortalte hun på sin beste engelsk, at kokken kokte kraft av høy (ja, som i tørket gress), silte dette og laget suppe på det. Det var en av hans spesialiteter. Gjett hva det skal eksperimeteres med i Brunnholen fremover. Vi blir drøvtyggere alle mann. Ja, nå hadde dette strengt tatt ikke noe med de neste to dagene, men vi mente det var så spesielt, at vi  måtte ta det med.

Så tilbake. Vi reiste fra Täsch, med planer om å reise til en liten kanton kalt Glarus. Sto mye flott om den i turboken vår, så vi plottet inn landsbyen Elm. Litt spøkefullt, så fant vi ut at vi måtte jo sjekke om det var noen adresse der en kunne bo, som kaltes for Elm Strasse. Det var det ikke. Glarus er for øvrig kjent for sin spesielle ”alpkäse”. Skulle bli spennende å prøve. Det var ca 3,5 timer kjøring. Helt flott. På turen skulle vi passere to fjellpass, hvorav det ene var på 2500 meter.

Mye fantastisk natur opplevde vi på veien, bilen tikket, og gikk som en klokke. Livet var herlig.

Flott natur langs veien.

Neste oppe på det første passet. Vi kom opp langs veien på venstre side

På toppen. Over skyene. ca 2600 moh

Etter å ha passert det siste passet, så kom vi inn i kantonen Glarus.

Kuslepp i Glarus. Sjekk bjellen. 90% av alle kyr i Sveits går med disse. Det blir en del lyd.

Det er ikke veldig langt fra Zürich. Vi merket etter hvert at dette ikke var noen turistplass. Det var stort sett må spøkelselandsbyer vi kjørte forbi. Det var mye grønnere, og det virket som det nok var en del mer regn der, enn andre steder i Sveits.

Når vi endelig kom inn i dalen der byen Elm skulle ligge, så ble vi mer og mer i tvil om dette var det rette. Det var lite hoteller, noen få Gasthofer, men vi kunne helst tenke oss å leie en leilieghet eller liknende for Otto. Han blir så varm når han må ligge inne hele natten. Derfor i alle fall en balkong. Men alt dette var det kjemisk renset for oppover.

Vi kom omsider inn i byen Elm. Og våre antagelser så ut til å gå i oppfyllelse. Her skjedde det ikke mye nei. Vi lette, og fant en turistinfo. Stengt selvfølgelig. Men det var nå noen brosjyrer på utsiden. Men hvor enn vi ringte, så var det ikke svar, eller ikke lov å ha hund. Plutselig ble det et problem. Så vi kjørte ut av byen, og mot byen Glarus, som er hovedbyen i kantonen. Men det var bare med deprimerende, Vi fant en campingplass, som manglet hytter, og lå langs en hovedvei, ned til en sjø. Det var ikke dette vi ville i Sveits. Så Travelling Åmodts hadde et krigsråd i bilen, og var skjønt enige. Vi vil ned til alpene igjen. Og vi vil  til Grindelwald, eller kanskje Wengen. Wengen ble det. Så vi satte bilen i superdrive, og cruiset nedover til Berner Oberland igjen. Vi savnet bjørnen i Bern’s kantonflagg. Vi savnet alpene. Wengen here we come. Milene fløy, og etter å ha bunkret middag på McDonald’s på veien, så var humøret upåklagelig. Jarle kjente alpeluften rope igjen.

Mil etter mil etterpå, så kom vi til Interlaken igjen, og svingte oppover fjellene igjen. Etter hvert, så oppdaget vi at det snedige skilt som viste til Wengen. Bare brune med tog på. Lise sjekket kartboken igjen, og der viste det kun jernbanespor til Wengen. Hmm. Vi prøvde litt til. Garmin mente jo det skulle gå. Men etter hvert så skjønte vi at det ville bli problem. Helomvending. Lauterbrunnen neste. Ingen rom i herberget der. Så det ble til slutt Grindelwald. Der hadde vi jo vært. Off we go. Så kom problemet. Hvor finner vi hotell kl halv 11? Jo etter litt knoting, så var det et skur. Der kunne en klikke på en skjerm, så fikk en opp ledige hotell. Og der kunne en se om de tok hund. Og rett på siden, så var det en telefon,som en kunne ringe hotellet gratis. Som sagt, så gjort. Hotell var i boks, men bare for en natt. Kunne være lenger kanskje, men muligens bytte rom. Ja ja. Vi tok en natt, for i morgen skulle vi finne leilighet. Det var jo også en oversikt over disse. Så en god natt søvn. Noe bedre for oss menn, enn den ene kvinnen. Noen lager visst litt lyd. Opp til frokost, utsjekk, og ut på leielighetsjakt. Rett ned til bua igjen. Oooops, bare tre ledige der. Hm, hva nå. Vi ringte, ingen svar. Opp til turistinformasjonen. De søkte opp, fikk 3 ledige de også, men ikke de samme som sto i bua. Vi ringte der. Ingen ledige. Intenting stemte nå. Vi ble mer og mer desperate. Humøret var raskt synkende, og trusler om både hjemreise, Frankrike, og masse annet fløy litt gjennom luften. Så innså vi at vi måtte nok prøve hotell. Og der fikk vi endelig blink. Og hvilken blink.

Et herlig hotell, bittelitt utenfor sentrum. Så der blir vi til mandag. Vi pakket ut, ruslet litt rundt i nærområdet til Grindelwald. Hadde god pølse og ost på en benk i skyggen under et tre.

Vi måtte hilse litt på geitene utenfor Grindenwald

Så ruslet vi hjemover igjen til hotellet. Nøt et stoort dobbeltrom. Med balkong til Otto.

Apropos Otto. Nå er han så vandt med å kjøre buss, at når vi går forbi en svær turistbuss som lesser ut med turister, så stopper Otto opp, og er på vei inn framdøren. Han er på vei til å bli en verdensvant globetrotter.

I morgen bærer det til fjells igjen. Så om du liker høysuppe eller ikke, følg med for flere oppdateringer.

Otto på tur blant vinranker

Jarle våknet denne morgenen som vanlig i halv åtte tiden. Måtte se hvordan det sto til med Ottasen. Og han var sterk og klar. Hoppet oppi sengen til Lise, og passet på at hun ikke forsov seg. Litt morgenkos, og deretter oppe alle 3. Hadde bestemt oss for å IKKE reise opp igjen til Zermatt. Det ble så altfor mye i går. Så vi skulle ta toget nedover i dalen igjen. Til byen Visp, som ligger i Rhône dalen. Her skulle vi vandre oppover til Europas høyeste vinranker. Fra ca 700 moh til 1200 moh. Otto begynner å bli en rutinert ”togpendler”, så det er veldig greit å reise med tog. Vi lusket oss nedover. Kom inn til byen, og bunkret opp litt ferskt brød til lunchen. Og litt ny vin. Satset på samme vinnermeny som dagen før.

Gjennom den eldre delen av byen Visp, på vei oppover mot vinrankene

Vi kjente med en gang at det var mye varmere i Visp enn ”hjemme” i Täsch. Og etter hvert som vi beveget oss ut fra byen, så var det påfallende hvor tørt det var. Det var nesten som I Hellas. Tørt brunsvidd gress rundt oss. Merkelig hvor skiftende terreng og klima kan være innen en avstand på et par-tre mil.

Etter å ha gått i ca en halv time, så kom vi oppover i vinrankene. Solen stekte i dag, og det var veldig varmt. Vi kunne se på Otto at det var ikke hans favorittvær i dag. Men det var mange vannposter langs vinrankene, så han fikk tilbud om vann. Og på tross av at ikke drakk så mye, så fulgte han greit etter oss. Humøret var tydelig ikke helt på topp allikevel.

Otto og Jarle blant vinrankene. Det begynner å bli veldig varmt

Da vi hadde kommet et stykke opp i mellom vinrankene, så passerte vi et lite fossefall som rant under oss, og Otto var tydelig på at han ville inn til dette. Vi nektet han dette, fordi vi kunne ikke bare ta oss til rette midt inni vinrankene. Så vi fortsatte oppover fjellsiden, og stien fulgte terrenget rundt en sving. Turstien var så vidt innom veien, før det bar ut på kanten. Og her var det smalt. Veldig smalt. Vi måtte holde oss i en vaier som var spent opp, og bøye oss under fjellnabben som stakk ut. Og i det Jarle skulle fotografere Lise, så var det som katastrofen rammet oss….. Otto som var løs, SKULLE ha vann. Og satte plutselig utfor skrenten. Vi prøvde å rope, men det virket som om han ikke greide å stoppe. Så han raste nedover. Og plutselig ble det stille. Jarle kjente det gikk kaldt nedover. Lise prøvde å berolige. Klart han kom opp igjen. Men hvordan skulle han komme opp der. Jarle så ingen løsninger. Og det var ingen lyder fra Otto heller. Det hele endte med at Jarle slengte ryggsekk og kamera fra seg, og la på sprang for å prøve å se han nedenfra. Inn i mellom vinrankene bar det, men ingen Otto å se. Det var såpass tett kratt at det var vanskelig å gå nærmere bekken også, og nå begynte Jarle å kjenne på angsten å reise hjem uten hund. Men plutselig hadde Lise fått øye på han, og han var kommet seg ned i vinranken han også. Og følelsen av å klemme han igjen var nokså ubeskrivelig.  I etterkant på veien videre er det en gåte hvordan han har klart å komme seg ned til den bekken uten å skamslå seg. For at han hadde vært i vannet, nei det var det ingen tvil om. Men det endte heldigvis godt. Men sant å si. Jarle måtte innrømme at han aldri før hadde kjent på den redselen over å miste hunden.

Bilde tatt rett før Otto raste nedover fjellsiden på utsiden. Rett bak Jarle som fotograferer

Det endte heldigvis godt

Jarle måtte etterhvert ned å hjelpe å få Otto opp trappen.

Flott natur, med store kontraster. Vinranker og snøflekker på  fjelltoppene

Det endte med at vi tok en god lunchpause på en flott utsiktsplattform. Etter å ha hjulpet Otto opp bratte trapper for å nå denne plattformen.

Etter en god pustepause i etterlengtet skygge, så kom vi etter hvert til St. Jodern Kellerei. Her fikk vi ordnet noen vann til Otto igjen, og gikk inn for å se litt på utvalget av viner. Og vi fikk smake litt, og fant en rød og en hvit som vi kjøpte med oss. Det var fantastisk gode viner. Så det ble tre flasker. Jarle skulle tross alt bære dette også. Etter vin til Jarle og Lise, og litt skygge til Otto bar det videre oppover.

Nå hadde vi passert 900 meter, og det ble litt frodigere, men enda så var det påfallende skrinn og tørr jord i forhold til det vi har opplevd tidligere. Når vi så kom opp til Oberstalden, så ble det etter hvert en avveiing om vi skulle forsette. Nå slet Otto med varmen, og vi gikk i solsiden. Det var ennå en stund til solen forsvant. Så Jarle sjekket busstider, og fant ut at neste buss gikk om 5 min. Så vi tok den ned igjen. Og deretter på toget opp til Täsch igjen. Det var en befrielse å komme bort fra den trykkende heten. Men da vi skulle av toget i Täsch, så holdt det på å gå galt igjen. For når Lise hadde fått opp døren, og kommet seg ut, så klappet den igjen, og toget begynte å gå. Otto fikk klemt hodet i døren, og Lise sto på utsiden og holdt båndet. Jarle røsket opp døren igjen, toget bråstoppet, og Jarle hoppet ut, og drog Otto ned drappen. Så klappet døren igjen, og toget startet på nytt. Det var litt nifst. Men Otto, han logret, og var glad for å komme i litt kjøligere luft. Fytt i grisen for en hund……

Etter å ha gitt Otto mat, så gikk vi tilbake til der vi spiste i går. Og smakte høysuppe for første gang. Og det blir et prosjekt å prøve når vi kommer hjem For maken til suppe skal du lete lenge etter. Og med dette, så vil vi definitivt anbefale restauranten Vieux Chatel i Täsch. Ser ut som en brun pub, som selger biffnadder med pommes frites og bernaise av pose. Men førsteinntrykket bedrar. Fantastisk mat. En verdig avslutning på ent flott opphold i Täsh.

Et siste godt måltid i Täsch

I morgen er det på hjul igjen. Og bare vinden vet hvor vi ender. Mest sannsynlig i kantonen Glarus. Men vi har ombestemt oss før

Have a nice time back home

En magisk dag i alpelandet

Opp og hopp. Otto landet i sengen klokken halv åtte om morgenen. Han var klar i alle fall. Så vi måtte bare komme oss opp. Bare ikke helt med en gang. Og Otto er lett og avlede. Bare å klø han litt bak øret, så maler han som en katt. Og han synes det var litt godt å få være i lag med mor og far i sengen.

Men vi kom oss etter hvert opp i sengen. Ruten var fastsatt. Vi skulle følge Gornergrat banen til topps. Dette er en jernbane som frakter en fra Zermatt sentrum, og opp til toppen Gornergrat, som er på snaue 3100 meter.

Men før dette, så var det å sette seg på toget mellom Täsch og Zermatt. Et shuttletog, som gikk hvert 20 min. Kostet oss raskt 250 kroner tur. Sveits er på ingen måte et billig land. Men opp ville vi, og det var prisen. Togturen tar ca 12 min. Så det var ikke store greiene.

Og vi kom opp til Zermatt. En perle av en by egentlig. Men ekstremt turistpreget. Kanskje enda mer enn Interlaken. Det var ingen biler, utenom noen små elbiler som ble brukt å frakte overlessede amerikanere og japanere. For det var disse som dominerte Zermatt. Det var mange andre nasjonaliteter også, men de gjorde ikke så mye av seg. Og hadde Otto blitt fotografert før, så tok dette helt kaken. Vi har aldri opplevd maken. Det ble faktisk litt mye. Vi hadde for så vidt regnet med litt oppmerksomhet med en Berner i Sveits. Og kanskje spesielt i området rundt Bern. Men dette tok helt av. Folk (les flest japanere og amerikanere) samlet seg periodevis i en stor halvsirkel når vi gikk oppover gaten. Vi lette etter det der forbaska toget, mens publikum fotograferte. Fytt i grisen. Og det var tydelig at alle som kjente rasen, kommenterte størrelsen og alderen.

Nei, dette bildet er ikke tatt av en japansk turist, men av Jarle i et av de totalt 5 minuttene vi fikk fred på formiddagen. Fasjonabelt hotell. Litt utenfor vårt budsjett. Men det var sikker ikke lov med hund engang.

Men vi fikk etter hvert skrapet sammen litt til å ha til lunch, og Lise fikk kjøpt seg nye solbriller, toget lokalisert og vi var på vei. Nå var det jo tross alt bare de rundt oss i toget som ”wow’et” og fotograferte.  Opp kom vi, og det var en merkelig følelse å komme ut i 3000 meter. For nå kjente du litt på det med den tynne luften. Det var kjølig, og du måtte liksom ta et dyp trekk eller to for og liksom finne gangen i pusten. Snedig følelse.

Slik ser jernbanen ut når den nærmer seg toppen

Ute på plassen, så satt det en St. Bernhard hund med en flott tønne under haken. Otto fanget jo med en gang interesse, og vi ble snakkende litt med eieren. Dette var en tispe, og hun var i løpetid, så han mente hun kunne være litt snurten. Hun var 2 år, og tydelig ikke fullvoksen. Eieren var fra England, så vi spøkte litt med at Otto var fra Norge. Men plutselig gikk det opp for oss hvorfor han var der med hunden. Han hadde et halvstort podium, og her stilte han opp et helt reisefølge med japanske turister, og satte hunden (fremdeles i løpetid, med hormonoverflod) fremfor. Tenk han utnyttet hunden på en slik måte. Det var da vi skjønte at her hadde ikke vi mer å snakke om.

Lise "the mountaneer"

Denne dagen skulle vi bare gå nedover. Vi skulle følge stiene ned mot Zermatt igjen. I begynnelsen, så var det veldig mye folk. Litt som Prekestolen. Men vi skjønte etter hvert at mange gikk bare mellom stasjonene, og tog toget ned igjen. Noen hadde med sykler, og syklet downhill løyper nedover. Det var første gang vi har sett. Så litt vilt ut. Og vi traff noen på vei oppover.

Etter en liten stund, så kom vi til 3 små vann. Her ville vi ha lunchen vår. Og det var herlig. Det var dette vi hadde kommet til. Lokale spekepølser, litt ost, og vin. Og så det største av alt. For alle som leser dette, som er fra Bryne, og har opplevd ”løsebrød” hos Eide’n. Jarle vet hvor han har fått oppskriften fra. Baguetten satte hjerne og smaksløker flere år tilbake. Det var rett og slett fantastisk. Beste lunch vi har hatt så vi kan huske. Otto fikk seg en liten dukkert, og fikk kjølt ned kroppen sin.

Dagens lunch :-)

Et bad i smeltevann i 2800 meters høyde er ikke å forakte sier Otto

Så bar det videre nedover, og det ble mindre og mindre folk rundt oss. Stillheten kom, og vi fikk virkelig tid til å sluke inntrykkene av den storslåtte naturen. Det var stilig å legge merke til endringene i landskapet på vei nedover, der det var veldig ”måneaktig” i 3000 meter, til at det kom mer gress og blomster når vi passerte 2700 meter. Og igjen så slo det oss hvor frodig og mangfoldig faunaen er i alpene. Det er blomster i alle farger og varianter.

Vi kom også videre ut mot kanten av fjellet, og kunne se der hvor is, flomvann og steinras hadde herjet i mange år. Og vi fikk flott utsyn opp mot Matterhorn. Et underlig fjell, som ikke er det høyeste i det området, men det står liksom helt alene.

To gode venner nyter naturen

Videre nedover, så kom vi inn i et dalføre med gresskledde fjellsider, og en del steiner. Merket plutselig på Otto at det var noe i luften. Han været et eller annet. Vi tenkte at slik det så ut, så må det jo være murmeldyr her også. Og ikke mange minutter etter, så ble vi oppmerksomme på et hode som stakk ut av hulen sin litt nedenfor stien. Det lå lenge og kikket, så her fikk jeg faktisk et bilde av det.

Et murmeldyr faktisk i midten av bildet. 

Nå været Jarle etter hvert også noe i luften. Lukten av øl. Og vi ble enige om at det skulle bli ølpause på restauranten på Riffelalp. 

Trur Otto og ville ha en pause på hotellet.

Og etter ca 30 minutter gange, så dukket den opp. 2 faktisk. Og vi kom oss ned. Nedturen var jo at den ene, som nok vi hadde følt oss hjemme på, den var stengt. Den andre, der gikk kelnerne med dress og slips, og flotte gullskilt. Og det satt masse snobber utenfor, og så ut som de var med i Evergoodreklame. Nei det var ikke noe for oss, med skitne turbukser, og stor lodden hund. Men vi hadde jo en liten vinflaske igjen. Og den kan vi love dere smakte like godt på en benk lenger nede i skogen.

Nede i lavlandet igjen. Bare ca 2000 meter

Kan skimte stien vi kom ned på midt i bildet. Jarle likte seg ikke så veeeeldig godt med høydeskrekken sin

Da vi kom tilbake til Zermatt, så var planen å finne is. Og vi fant is, og satte oss til rette Alle 3 md hver sin is. Ja Otto måtte jo også få en vaniljekule. Og vi hadde sittet på benken i ca 30 sekund, så var halvsirkelen der igjen. Og folk kom bort, spurte så fint om å fotografere, og Otto, nei han lot ikke stresset gå inn på seg i det hele tatt. Fy flate for en hund. Snakk om tålmodighet. Det var sånn at til slutt sa vi nei. At han var trøtt, og hadde gått mange timer. Og det aksepterte stort sett folk.

Etter is, og en øl på en litt fredelig bar på siden av hovedgaten, så bar det hjem Otto måtte legges, og vi tobeinte gikk på en liten kneipe rett overfor der vi bor for å spise. Og hvilket måltid. Vi hadde aspargessuppe, og tomatsuppe til forrett, og så fondue til hovedrett. En kokk på ca 20-25 år, og en serveringsdame vartet opp lokale, anleggsarbeidere og turfolk. Alle fikk varm middag. Der skal vi i morgen også. Det lover jeg

PS Dere lesere må finne dere i at det blir hvite felt. Aner ikke hva som skjer. Men slik blir det. Har noen tips om hva som skjer, send oss en meld.

Leaving Interlaken

Etter å ha levd 3 netter i bungalow på Camping Lazy Rancho, var det på tide å rykke opp, og dra videre. Vi hadde da snakket om å ta til Adelboden, eller Kandersteg. Har ei turbok om Sveits, og hadde lest litt på nettet før vi reiste. Men de planene ble lagt på is. Vi kom plutselig på at vi måtte jo se Matterhorn når vi var i Sveits. Det store Tobleronefjellet. Så vi bestemte oss for Zermatt. En liten by rett ved grensen mot Italia. Det er fordelen med å ha bil, tålmodig hund, og ikke noen ting bestilt på forhånd. Så vi la av sted. Hadde googla litt, og fant noen bed an breakfastgreier. Lite campingplasser så vi, og for så vidt så var Jarle litt lei camping. Ligger ofte litt utenfor der det skjer, og mange snedige mennesker. Lurte litt på om det er en regel, at når en er på sommerferie på campingplass, da skal en helst gå i shorts(beige), brune sandaler(med hvite sokker trukket over knærne), og en stripete piquetskjorte. UANSETT VÆR. Man har jo paraply når man skal på do. He he Men nok om det. Vi skulle til Zermatt.

Garmin dingsen vår sendte oss av sted oppover en smal svingete vei, litt etter vi kom ut på motorveien. Og det må vi si. Med all respekt. Veiene i Norge ligger ikke så langt tilbake fra Sveits. Det var hompetitten her også. Og over hau og hammer gikk det, før vi atter en gang traff en motorvei. Og vi passerte avkjørsel til Adelboden, og der hang allerede reklame for World Cup i alpint i 2013. Bare å bestille overnatting forsto vi ut fra skiltene.

Deretter var det Kandersteg next. Her hadde vi litt frokost på en parkeringsplass. Hadde ikke tid i Interlaken (Sov litt frampå etter turen dagen før). 

Frokost smaker godt anywhere. Og sjekk brødet. Et av verdens beste faktisk. Så vet du det

Og etter frokost var det å skli rett om bord i biltog som tog oss gjennom Lötschbergtunellen. Kanongrei måte å reise på. Lure på om kunne vært mulig med en sånn en fra Kristiansand til Stavanger. Og for så vidt gjennom hele Danmark.

Lise synes det var spennende med biltog. Jarle og, men han var bak kameraet

Sånn er konseptet. Roll on Roll off

Fortsatte så til byen Visp. Ja det var det som var navnet. Og der svingte vi av, og for oppover mot Zermatt. Veiene ble smalere og smalere. Det lå vinranker opp gjennom fjellsidene. Og vi var da i 12-1300 meters høyde.

Tilslutt nådde vi byen Täsch, og det var noen snedige skilt som sa noe på tysk om biler i Zermatt, og et eller annet. Men Garmin sa kjør i vei. Og vi gjorde.  Meeen når vi så kom opp, så var det faktisk ikke lov med biler i Zermatt. Og heldigvis at ikke det var Derrick som fant oss, men en snill innbygger som ga oss et vennlig råd om å snu. Med en gang. Ikke spør om plass og bo, bare snu. Ok, tok den. Og pilte nedover igjen. Så var gode råd dyre. For nå var det slett ingen fordel med egen bil, og alt det der. For vi måtte parkere i byen Täsch, ta med alt bagasje i taxi, eller med tog til Zermatt. 10-12 franc i parkering, 30 franc pr vei med drosje. Uansett om du skulle reise, eller hadde glemt underbuksene i bilen. Nei vi ble boende i Täsch. Fant en leilighet. Noe brun og furupreget. Men 60 franc pr natt. Helt ok med hund. Fin oppredd dobbelseng. Jo takk, her ville vi bo.

Stuen

Die Alpentraum

Og i morgen krysser vi 3000 meter. Juhuuuuuu

Alpene kaller. Lørdag 7 juli

SOL!!!!!!! I dag ble det jaggu meg sol. Og vi skal på fjelltur. Skikkelig fjelltur. Vi hadde sett for oss en tur, der vi kanskje skulle få se de berømte murmeldyrene. Vi la i vei med buss inn til togstasjonen. Deretter bar det med tog videre opp til Grindelwald. En liten alpelandsby ca 30 min togtur fra Interlaken. Otto var IGJEN det mest eksotiske dyret som beveget seg langs reiseruten. Det ble litt fotografering. Og ikke minst blant japanere, men så er de nå høflige. Mange bukker høflig og takker for å få lov å fotografere. Greit nok for oss. Og Otto tar ståheien med ro. Tydelig at også innfødte sveitsere reagerer på størrelsen.

Otto og Lise synes det var flott å ta tog

Da vi kom opp til Grindelwald, så bar byen tydelig preg av at det var lagt opp til friluftslivsturisme. For å si det sånn, Lise fant for ut at hun hadde ikke hatt råd å la Jarle jobbe turnus det, og ha for mye fritid om dagene. Sportsbutikkene lå som perler på en snor. Og Jarle hadde nok hatt bruk for det meste i de butikkene. En eller annen gang i alle fall.

Etter å ha kjøpt litt snack til fjellturen(les spekepølse og ost) Så fant vi taubanen som skulle frakte oss til topps, til fjellet First. Det var utgangspunktet for turen,og lå på 1900 meters høyde. Vi var jo litt bekymret da. Hvordan ville den 4 beinte med over gjennomsnittlig vilje takle en liten gondol? Jo da, det bar rett inni, men forlabbene på benken, og kikket ut. Litt forover, og litt bakover. Se det gikk jo bra. Lise var nok mer skeptisk enn Otto for å si det sånn.

Otto digger å kjøre kabelbane

Vel til topps, så var det tid for en liten snack, og vann til Otto, før vi la i vei. Turen startet på grusveier som snodde seg langs fjellet. Det var særdeles lettgått terreng, og vi hadde blitt enige om at vi godt kunne ta en avstikker. Jarle hadde gått til innkjøp av turkart for anledningen, GPS’en var stilt inn til sveitsisk koordinatsystem, så vi hadde den hele og fulle kontroll.

Utsikt tilbake til utgangspunktet for turen, taubanen på toppen First

Otto får spise snø. En av livrettene hans

Vi tok en avstikker, og fulgte stien opp mot det som kaltes Murmeldyrdalen. Hadde en god pause langs en elv. Tydelig at det var varmt for Otto, selv om det var noe kjølende vind i høyden. Optimusen ble fyrt opp, og vi brygget en skvett kaffi på særdeles rent og fint fjellvann. God spekepølse og litt digg attåt. Jo livet i Sveits er fantastisk.

Fyring av optimus for kaffi. Otto kontrollerer at far gjlr tingene riktig

Alpehund

"Eg er så glad, far for at dere tok meg med på denne ferien"

Etter en god pause bar det videre oppover til en liten egg. Her så vi de første dyrene. Det var Chamois. Dette er en antilope/geit som lever i moderate høyder i hele alpene og andre fjellkjeder i Europa. Vi hadde jo et håp om å kanskje få se murmeldyrene også. Dette er beverliknende dyr, omrent 60 ca i lengde. De lever i huler i steirik natur, og kan være særdeles vanskeligeå få øye på. Heldigvis så traff vi et ektepar fra Sveits, som også hadde hund. Og denne hunden markerte veldig der hvor murmeldyrene var. Og vi hyrte plystringen fra de, men kunne ikke se noen. Men etter hvert som vi gikk nedover dalen, så ble vi oppmerksomme på noen små hoder som kikket på oss. De sto på to bein, og glante på oss, for deretter å pile inn i en av hulene. Tenk at vi fikk med oss dette også.

Storslått natur

På vei nedover fra Murmeldydalen

Vi kom etterhvet ned fra avstikkeren, og inn på ”hovedstien” igjen, og fortsatte bort til Grosse Scheidegg hotel. Her fant endelig Jarle sin første cache i Sveits. Vi hadde oss en god øl, og middag. Bratwürst mit Rösti(Jarle) og BernerRösti mit egg,bacon und käse (Lise), det var turmaten sin det.

Helt grei turmat på denne hytten.

Da var de største stigningene unnagjort, vi satte kursen nedover mot Grindelwald igjen. Det gikk froholdsvis bratt nedover, og da vi hadde kommet et lite stykke, så kom turen på en måte til et brytingspunkt. HVOR VAR FOTOAPPARATET???? NEI!!!!!!!!!!!!! Det lå igjen OPPE i restauranten. Ikke så langt, men en del bratte meter opp. Sveits er IKKE landet du glemmer fotoapparatet på en topp. Men ikke noe å gjøre med det. Jarle kastet sekken og løp, deretter gikk han fort, deretter gikk han litt fort, for å så bare å gå. Rolig. En erfaring er at alpene er ikke plassen der du glemmer kameraet. Kan være bratt å gå tilbake. Men kameraet var tatt godt vare på, og deretter var det å legge i vei ned til Lise og Otto igjen. 

Videre gikk det nedover etter at vi atter var i samlet flokk.

 Vi passerte en form for ”fuglepark” på vår vandring nedover. Det viste seg å være  et stede der de tok vare på skadete rovfugler. Så det var både Hubroer, Kattugler, snøugler, hønsehauker og noen andre fugler som for meg var ukjente. Vi orket ikke å ta bilde. Vi stilte oss heller spørsmålet, at hvis fuglene var for skadete, var det da vits i å ha dem i bur til utstilling? Kanskje hadde det vært bedre å gitt dem evig hvile. Ikke vet vi, men det var et trist syn synes nå vi. Ikke noe å fotografere.

Turisthytte i Sveits. Tilhører SAC (Swiss Alpine Club). Noe for Stavanger Turistforening på Prekestolen?

Nærmer oss Grimelwald, og det blir mer skog

Etter masse nedover, så kom vi endelig til Grindelwald igjen, og ventet der til toget gikk tilbake til Interlaken.

Vel fremme i Interlaken, så begynte den lange dagen å tære på viljen både hos to og firbeinte. Og det ble en 50 minutters spasertur gjennom Interlaken en lørdagskveld. Fest og basar der i byen kan en si. Men vi kom til slutt hjem. Og satte oss på terrassen og nøt en øl, som om mulig var enda bedre enn den på fjellet. Men alt i alt hadde vi en formidabel tur. For et land. For en natur. I morgen planlegger vi å forlate Interlaken, tiden viser hvor vi ender. Følg med, følg med……….